Den engelske veiledningen for de tidlige årene oppfordrer voksne til å snakke med små barn om deres hverdagslige måter å sammenligne størrelse, lengde, vekt og volum på. Det hører hjemme ved siden av telling, fordi måling er der tallene møter den fysiske verden.
Forskere som kartlegger hvordan barn lærer matematikk, som Clements og Sarama, beskriver tidlig matematikk som læringsbaner: rekker av steg som bygger på hverandre. For måling er et naturlig utgangspunkt enkel, direkte sammenligning.
Stegene barn går gjennom
- Legge merke til en egenskap: denne pinnen er lang, denne posen er tung.
- Sammenligne direkte: stille to leker ved siden av hverandre for å se hvilken som er høyest, holde én ting i hver hånd.
- Stille opp rettferdig: lære at endene må starte på samme sted for en rettferdig sammenligning.
- Hverdagslige enheter: «Bordet er seks hender langt.» Barn lærer at enhetene må være like store og ikke ha mellomrom.
- Standardenheter: linjaler, vekter og målebeger kommer senere, og gir mer mening etter stegene over.
Hverdagslige måleideer
Lengde: hvem har den lengste skoen? Still opp familiens sko fra kortest til lengst. Mål sofaen i fotsteg.
Vekt: hva er tyngst, eplet eller bananen? Hold én i hver hånd, og sjekk så med en enkel skålvekt eller kjøkkenvekt.
Volum: badetid og vasken er perfekt. Hvilken kopp rommer mest? Hvor mange små kopper fyller den store mugga?
Tid: «før», «etter», «lengre» og «kortere» er også måleord, og et timeglass gjør tiden synlig.
Prat er den hemmelige ingrediensen
Barn lærer målingens språk ved å høre det i sammenheng. I stedet for «stor» om alt, prøv det presise ordet: høy, bred, tung, dyp, full. Spør «hvordan kan vi finne ut av det?» i stedet for å gi svaret.
Et overraskende resultat, som at et høyt, smalt glass rommer mindre enn et lavt, bredt, er en gave: la barnet undre seg over det.