Mye av rådene om å motivere et barn handler egentlig om å bestikke det. Et klistremerke for en side, skjerm for et arbeidsark, en godbit for en prøve. Det virker en kort stund, så slutter det å virke, og prisen har gått opp.
Forskningen peker mot noe stillere. Barn holder ut når de føler seg litt dyktige, litt i førersetet og knyttet til den som er i nærheten.
Belønninger kan presse ut interessen som allerede var der
Når et barn får betalt for noe det allerede likte, krymper gleden ofte. Psykologer kaller det overrettferdiggjøringseffekten. Aktiviteten slutter å være sin egen grunn og blir prisen for klistremerket.
Derfor falmer belønningstavler så forutsigbart. Det er ingenting galt med barnet ditt. Belønningen tok bare plassen til grunnen, og belønninger må stadig vokse for å beholde verdien.
Vanskelighetsgraden er den egentlige motivatoren
En oppgave som er for lett, er kjedelig. En oppgave som er for vanskelig, er truende. Imellom finnes et smalt bånd der barnet lener seg fram, og der skjer nesten all virkelig læring.
God undervisning er stort sett det stadige, usynlige arbeidet med å holde barnet innenfor det båndet. Ikke lettere, ikke vanskeligere. Bare litt forbi det barnet allerede kan.
Fremgang barnet kan kjenne
Små barn er dårlige til å bedømme sin egen fremgang over uker, og derfor bestemmer så mange seg for at de rett og slett er dårlige i noe. Å vise hvor langt de har kommet, endrer det.
Det trenger ikke tall. «Forrige måned stoppet det ordet deg. Nå leste du det uten å tenke» gjør mer for motivasjonen enn noen tabell.
Hva dette betyr hjemme
Gi små valg: hvilken bok, hvilken rekkefølge, hvor mange. Ros innsatsen og strategien i stedet for barnet. La barnet se det gamle arbeidet ved siden av det nye. Og når barnet sier at det ikke klarer det, gjør oppgaven mindre til det klarer det, og la det så legge merke til at det gjorde det.